Forelesningen er lagt til et faglig høyt nivå; det vil si at den ikke er forståelig for alle og enhver. Man må med andre ord ha noe bakgrunnskunnskaper for å forstå den; kanskje mer bakgrunnskunnskaper enn jeg er klar over, siden jeg har studert en stund. Jeg tror likevel at begrepene som det snakkes om er noe alle har hørt om og har lest noe om og som de fleste interesserer seg om. De fleste er litt interessert i sin egen eller andres psykiske helse. Har fremdeles god plass, så jeg kan legge til eksempler og flere forklaringer. Når man skal bedømmes på god formidlingsevne og faglig nivå, så er det kanskje positivt å forklare kunnskap på et høyt nivå på en lett forståelig måte.

Når det gjelder den muntlige fremførelsen har jeg etter noen år nå klart å snakke fagspråk uten at det føles for fremmed. Etter å ha lest examen philosophicum første året forstod jeg betydningen av tekstene, og kunne gi en skriftlig eksamensbesvarelse, men kunne ikke gjenfortelle det muntlig. Når all undervisning leses på bokmål og de fleste lærere snakker bokmål, føles det nå godt å kunne klare å bruke fagord innenfor egen dialekt. Det vanskeligste ordet er kanskje ordet selvet. Skal jeg si sjølvet eller selvet. Også ordet barn. Skal jeg si unge? Den tidligste tilknytningen mellom ungen og mora.

Når man hører på politikere på tv, snakker de veldig fort, og man må konsentrere seg om å høre på hvert ord for å få med betydningen av hele setningen. Da jeg prøvde noen muntlige presentasjoner på skolen, fikk både jeg og andre høre at vi ikke måtte snakke så fort, fordi det skal være forståelig det jeg sier. Da lurer jeg på om de ikke fikk med seg det på skolen, eller om det var feil informasjon fra lærere. På skolen måtte man heller ikke bruke fremmedord uten å forklare betydningen av dem. Som politiker eller fagperson setter man seg i respekt når man bruker vanskelig ord og uttrykk. Men om man får god karakter på god formidlingsevne hvis man snakker veldig fort med ord som man vanligvis ikke hører så ofte, det gjør man sannsynligvis ikke.