Prestasjonsmotivasjon

Jeg fikk svar fra klagenemda ved universitetet og de er enig med vurderingskomiteen om å underkjenne avhandlingen. Jeg tok det ikke så veldig tungt og sitter ikke her og gråter. Kanskje fordi jeg skrev avhandlingen på grunn av prestasjonsmotivasjon. Prestasjonsmotivasjon sies å være et resultat av en kombinasjon av redselen for å feile og ønsket om å lykkes. Når ønsket om å lykkes er høyere enn redselen for å feile fører det til prestasjonsmotivasjon. I tillegg inneholder prestasjonsmotivasjon selvkraft med troen på at man kan. Kanskje var redselen min for å feile for lav, slik at det ikke gjorde så my for meg at den ble underkjent. Selve prestasjonen med å skrive avhandlingen var viktigere enn å oppnå tittelen doktor filosofia i Psykologi. En av utfordringene hos beskjedne sosialt tilbaketrukne personer (hovedtemaet i avhandlingen) er at de er redd for sosial evaluering slik at de unngår prestasjoner spesielt i sosiale situasjoner. Da var det jo også positivt for meg som sosialt tilbaketrukket person å slippe eksamen med to forelesninger og en disputas. Jeg hadde likevel ikke tenkt å unngå det, og ønsket om å lykkes med det var også større enn redselen for å feile. Jeg har også en generell stor tro på at jeg og andre kan få til det vi vil og at alle lærer så lenge man lever. Erfaringer med å feile noen ganger, men at man lykkes de fleste andre gangene, i tillegg til erfaringer med at hardt arbeid som gjør at man til slutt oppnår det man vil, fører til en resilient selvkraft med en varig tro på at man kan. I tillegg går utvikling alltid i positiv retning, så når man først har utviklet selvkraft med troen på at man kan i forhold til en ferdighet, egenskap, og lignende, vil erfaringer med å feile ikke han noen innflytelse på personlighetsutviklingen. Jeg tror også at det at jeg skrev avhandlingen hadde noe med generativitet å gjøre. Jeg gjorde det for å bidra med noe til andre mennesker. I forbindelse med en generativ periode i voksen alder får man behov for å se tilbake på hendelser tidligere i livet  for å se hva man har oppnådd, og så forteller man om det til andre for å bidra til andres utvikling. Generativitet er en form for kreativitet som hovedsakelig viser seg innenfor en fase i voksen alder, men motivasjonen viser seg også ofte hos yngre mennesker. Grunnlaget for generativitet legges i løpet av barndommen, ungdomsalder og ung voksen alder i forbindelse med erfaringer med agenstemaer som gjør at man får en tro på egne evner til å mestre, og intimitetstemaer som gjør at man får oppfattelsen av at man kan gjøre noe for andre. Det handler om å fortsetter å vise et ønske om å utvikle egne evner og bidra med noe til andre, i motsetning til å stagnere i voksen alder.