Generativitet

«Generativitet i motsetning til Stagnasjon» er et stadium som følger etter stadiene «Identitet - Rolleforvirring" og «Intimitet - Isolasjon» i Eriksons (1963) teori. Så snart man har fått fornemmelsen av identitet og etablert langvarige intime bånd gjennom kjærlighetsforhold, ekteskap, eller vennskap, er man klar for å gjøre forpliktelser i samfunnet og til å ta vare på andre. I følge Erikson (1963) handler generativitet hovedsakelig om å bære fram og ta vare på barn, men i noen tilfeller kan spesielle begavelser gjør at man viser sitt behov for foreldrerollen på andre måter. Nyere teorier om generativitet utvider og bygger videre på Eriksons synspunkter og ideer. I følge McAdams (2013) er generativitet en voksens omtanke for eller forpliktelse til å fremme velferden og utviklingen til den kommende generasjonen, til å gjøre verden til et bedre sted for sine barn eller andres barn, for den neste generasjonen og for generasjoner som følger. Det handler om å være foreldre og lærere, om å veilede, lede og passe på andre, gi omsorg til yngre mennesker og mennesker som trenger det, jobbe hardt for å gjøre ting i fremtiden bedre, sette seg mål om å etterlate seg selv med en positiv arv for fremtidens generasjoner. Mange av de mest generative personene har ikke barn selv og generativitet er ikke begrenset til foreldrerollen. Man kan være generativ innenfor en hel rekke områder i livet, som arbeidsliv og profesjonelle aktiviteter, frivillighetsarbeid, deltakelse i religiøse og politiske organisasjoner, nabolag og samfunnsaktivisme, vennskap og fritidsaktiviteter. Hvis det bidrar til et vellykket engasjement kan det forbedre den generative voksnes velvære og tilpasning. Generativitet er et indre ønske som føles naturlig fordi det har bidratt til tilpasning i løpet av menneskets evolusjon (McAdams & Aubin, 1992; 1998). Det finnes støtte for at middelaldrende voksne er spesielt opptatt av generativitet, men også betydelig med bevis på at unge voksne er generative. Generativitet uttrykt som fremtidsmål er mest fremtredende i tidlig voksen alder, og reduseres i løpet av voksen alder. Dette kan komme av at unge voksen viser motivasjon til å være generative, men bare i midten av voksen alder får man muligheten til å vise generativitet gjennom handlinger (Stewart & Wanderwater, 1998).


Generativitet i personens livshistorie kan analyseres blant annet ved hjelp av Loyola Generativity Scale (LGS), Generative Behavior Checklist, eller ved å kode generative temaer i livshistoriens hendelser. 
Referanser: 

Erikson, E. H. (1950/1963). Childhood and Society. New York/London: W. W. Norton & Company.

Erikson, E. H. (1968). Identity: Youth and Crisis. New York. London: W. W. Norton & Company.

McAdams, D. P., Hart, H. M. og Maruna, S. (1998). The anatomy of generativity. I McAdams, D. P. and Aubin, Ed de St. (1998). Generativity and adult development. How and why we care for the next generation. S. 7 – 43. Washington: American psychological association.

McAdams, D. P. & de St. Aubin, E. (1992). A theory of generativity and its assessment through self-reports, behavioral acts and narrative themes in in autobiography. Journal of personality and social psychology. Vol. 62. Nr. 6. 1003 – 1015.


McAdams, D. P. (2013). The redemptive self. Stories Americans live by. New York: Oxford university press.

Stewart, A. J. & Vanderwater E. A. (1998). The Course of Generativity. I McAdams, D. P. & de St. Aubin, E. (Red.). Generativity and Adult development. How and why we care for the next generation.  USA: American Psychological Association.