Personlighet

Personlighet handler om hvorfor mennesker er som de er. Personligheten defineres som et individs tendens til å føle, tenke og handle på bestemte måter. Det handler om hvilke individuelle forskjeller som finnes, men også om hva alle har til felles (Passer & Smith, 2004). Personligheten er et så vidt begrep at det vanskelig lar seg beskrive i en liten definisjon. En annen tilnærming til forståelsen av personligheten er å beskrive den i relasjon til ulike teoretiske perspektiver (Reber & Reber, 2001: Passer & Smith, 2004).

Trekkteoriene viser en antakelse om at personligheten består av en samling trekk som i likhet med definisjonen på hele personligheten viser til personens karakteristiske måter å handle, tenke og føle på. Trekk sees atskilt fra rene vaner, repeterbar, mekanisk atferd slik som å røyke og kjøre fort. Personlighetstrekk kjennetegner et individ på tvers av ulike situasjoner. Trekkenes struktur, endringer og stabilitet er universelle på tvers av forskjellige historiske epoker, kulturer, alder og kjønn (McCrae & Costa, 2006). Gjennom historien har man vært uenig i hvor mange trekk personligheten består av. I dag er Fem Faktor Modellen den mest anvendte trekkteorien som beskriver personligheten til voksne mennesker ved hjelp av fem personlighetstrekk; utadvendthet, omgjengelighet, samvittighetsfullhet, nevrotisisme, og åpenhet til erfaring (McCrae & Costa, 2006).

Trekk- og typeteorier benevnes også ofte som teorier om temperamentet. Introversjon – Ekstroversjon blir for eksempel ofte omtalt både som temperamentstrekk og personlighetstrekk (Eysenck, 1967). Temperamentet blir ofte benyttet når man snakker om personlighet i barndommen, mens personlighetstrekk beskriver voksnes personlighet.  For eksempel om barn er beskjedne, deres aktivitetsnivå og humør. Trekkene i Fem Faktor Modellen er likevel også blitt påvist i barndommen (Caspi, 1998). Temperamentsteoriene sees på som et biologisk perspektiv på personligheten. Biologiske teorier fokuserer på evolusjonsmessige prinsipper (Buss, 2008), forskjeller i nervesystemets fungering (Eysenck, 1967) eller arvet genetisk grunnlag for personlighet (Plomin, 2005). Allerede fra fødselen av har barn en særegen måte å møte verden på som kalles temperamentet. Temperamentet omfatter blant annet grad av emosjonalitet og irritabilitet, aktivitetsnivå, og hvordan barn reagerer på og mestrer emosjonelle situasjoner, nye ting og forandringer (Tetzchner, 2001). De fem store personlighetstrekkene i Fem Faktor Modellen gis både en fenotypisk definisjon som beskriver hvordan personligheten kommer til uttrykk, og en genotypisk definisjon hvor det vises til nedarvede medfødte biologiske tendenser. Gjennom evolusjonens historie har hjernen hos mennesket som art utviklet seg på en slik måte at det har ført til fem personlighetstrekk (McCrae & Costa, 2006: Buss, 2008). Temperament er ikke bare biologisk betinget, men også avhengig av omgivelsene og hvordan man lærer å regulere emosjoner og atferd (Tetzchner, 2001).

Psykoanalytiske teorier fokuserer på betydningen av indre psykiske strukturer for personligheten. I følge Freuds psykodynamiske teori er det de psykiske strukturene id, ego og superego som ligger til grunn for personlighetsutviklingen. Id er en medfødt struktur som inneholder drifter eller energi og befinner seg på det ubevisste plan. Ego utvikles på grunnlag av barns erfaringer med barrierer i samfunnet som gjør at det ikke alltid får utløp for sine drifter. Gjennom oppdragelsen og tilpasningen til kulturelle og sosiale omgivelser utvikles superego. Ego holder en balanse mellom id og superego og er bestemmende for hvilken type personlighet som viser seg. Når konfliktene mellom id og superego blir for stor utvikles angst. Noe som løses ved hjelp av forsvarsmekanismer som undertrykking. I følge Freud utvikles personligheten i løpet av fem stadier i løpet av barndommen (Erikson, 1950). Erik Erikson (1950: 1968) bygde videre på Freuds teorier og utvidet den til også å gjelde ungdomsalderen og voksen alder. Erikson legger også vekt på ego som en indre regulerings- og tilpasningsfunksjon, men deler ikke Freuds syn på driftenes betydning for personlighetsutviklingen. Istedenfor rettes fokus mer mot kulturen og hvordan emosjoner som utvikles i sosiale sammenhenger danner grunnlaget for personligheten. For Erikson (1968) er den psykike strukturen identitet det viktigste ved personligheten. Identiteten utvikles gjennom 8 stadier fra barndom til voksen alder. For eksempel utvikler barn en følelse av tillit i sitt første leveår når det erfarer at omsorgsgivere reagerer på det de trenger og gir dem mat, omsorg og kjærlighet. Innenfor den psykoanalytiske perspektivet studeres også teorier om tilknytning. Barnets relasjoner til sine omsorgsgivere i løpet av de første årene bidrar til utvikling av arbeidsmodeller som barn benytter som filter for å se andre mennesker gjennom senere i livet.

Den humanistiske retningen er uenig i psykoanalytikerens syn på at personlighetsutviklingen foregår som en konflikt mellom psykiske strukturer (Rogers, 1961). Mennesket er ikke født med drifter som er i konflikt med kulturen og samfunnets krav. Man er derimot født med motiver som verdighet og godhet. Det sentrale begrepet i humanistiske teorier er selvet. Utvikling av selvfølelsens og selvaktelsens påvirkning på atferd gis en sentral plass. Personligheten utvikles i relasjoner hvor det vises aksept, empati og ubetinget positiv anerkjennelse. Når mennesket blir gitt aksept og hvis miljøet ikke setter hindringer i veien for det beveger mennesket seg mot selvaktualisering og utvikler sine potensial.

I følge den tradisjonelle atferdsanalytiske retningen, også kalt læringsteori, kan personligheten sees på som måter å handle på som er lært gjennom påvirkning og stimulering fra miljøet. Atferden læres i følge atferdsanalytiske teorier gjennom klassisk og operant betinging (Pavlov, 1928: Skinner, 1938). Atferdsanalytiske teorier kritiseres for å bare omfatte ytre observerbar atferd og miljøpåvirkning, men andre hevder at atferd også omfatter følelser og tenkning (Holden, 2010). Banduras (1995) kognitive atferdsanalytiske teori bygger videre på den tradisjonelle atferdsanalysen og vektlegger i tillegg barns egne aktive refleksjoner og observasjoner av hendelser i miljøet. Selvoppfattelse og forventninger får betydning for personligheten. Utviklingen foregår gjennom erfaringer med tilfeldige hendelser og situasjoner. Barn lærer seg å forvente hva som kommer til å skje gjennom å erfare konsekvenser av sine egne handlinger eller ved å observere konsekvensene av andres handlinger. Barnet velger den atferden som fører til noe positivt. Om barn setter handlinger i verk er også avhengig av deres oppfattelse av sin egen ”selvkraft”, som er oppfattelsen av egen evne til å mestre. Sosialkognitive teorier er kritisk til å beskrive personligheten som stabil, generell og situasjonsuavhengige og hevder at reaksjons- og handlingstilbøyeligheter er individets tilpasninger til faktiske situasjoner. Personlighet er i følge dette et resultat av en interaksjon mellom personen og spesifikke situasjoner. 

Personlighetsutviklingen forklares innenfor andre læringsteorier som handler om kognitive utvikling. I følge Piagets logisk konstruktivistiske teorier er utviklingen av personligheten virksomhetsgenerell og uavhengig av spesifikke situasjoner. Utviklingen er i følge dette en tilpasningsprosess der individets begreper og forståelse av seg selv og sine omgivelser (skjemaer) endres gjennom kvalitativt forskjellige stadier som er lik for alle. Skjemaene innenfor de ulike kognitive stadiene virker som underliggende strukturer som er grunnlaget for måten barn tilpasser seg sine omgivelser. Piaget (1932/1997) observerte barn i ulike aldre som lekte med klinkekuler og med bakgrunn i dette beskriver han hvordan barns moralske tenkning utvikles i relasjoner mellom barn. Andre, som for eksempel Kohlberg, bygger videre på Piagets teorier og viser hvordan barns moralske tenkning utvikles gjennom 6 forskjellige stadier (Kroger, 2009).

I motsetning til den logisk konstruktivistiske teoriene studerer den sosialkonstruktivistiske retningen hvordan den kognitive utviklingen foregår gjennom deltakelse i forskjellige sosiale og kulturelle virksomheter altså deltakelse i ulike situasjoner og ikke som stadier. Det legges vekt på hvordan man ved hjelp av språket utvikler en forståelse av seg selv og sine omgivelser i samarbeid med mer kompetente andre. I følge dette vil menneskets tanker variere i forhold til spesifikke kontekster og virksomheter man deltar i. Den kognitive utviklingen foregår ikke bare på et individuelt nivå, men i samarbeid mellom mennesker (Vygotsky, 1987).

De fleste teoretiske tilnærminger til personligheten viser et eklektisk perspektiv hvor det legges mer eller mindre vekt på ulike deler ved personligheten. I følge dette kan personlighet ikke sees på som enten persepsjon, kognisjon, identitet eller en samling personlighetstrekk, osv. Noen teoretiske rammer integrerer flere perspektiver i et dynamisk system som omfatter hele personligheten (Mischel & Shoda, 2008: McCrae & Costa, 2008).
 
Referanser:

Bandura, A. & Walters, R. H. (1963). Social learning and personality development. USA: Holt, Reinhart and Winston.

Bandura, A. (1995). Exercise of personal and collective efficacy in changing societies. I Bandura, A. ed. (1995). Self-Efficacy in Changing Societies. UK: Cambridge University Press.

Buss, D. M. (2008). Human Nature and Individual Differences: Evolution of Human Personality. I John, O. P., Robins, W. R. & Pervin, A. L. 3rd. ed. The Handbook of Personality. Theory and Research. (s. 29-60). New York: The Guilford Press.

Caspi, A. (1998). Personality development across the life course. I: W. Damon og N. Eisenberg (red). Handbook of child psychology, Volume 3. Social, emotional, and personality development (s. 311 - 388). New York: John Wiley.

Holden, B. (2010). Utfordrende atferd og utviklingshemning. Atferdsanalytisk forståelse og behandling. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Eysenck, H. J. (1967). The Biological Basis of Personality. USA: Charles C Thomas Publisher. 

Kroger, J. (2009). Identity in Adolescence. The balance between self and other. Third Edition. London New York: Taylor and Francis Group.

Mischel, W. & Shoda, Y. (2008). Toward a Unified Theory of Personality. Integrating Dispositions and Processing dynamics within the Cognitive-Affective Processing System. I L. A. Pervin, W. R. Robins, & O. P. John. The Handbook of Personality. Theory and Research. (3rd. ed.). (s. 208-241). New York: The Guilford Press.

McCrae R. R. & Costa, P. T., Jr. (2008). The Five-Factor Theory of Personality. I L. A. Pervin, W. R. Robins, & O. P. John. The Handbook of Personality. Theory and Research. (3rd. ed.). (S. 159-181). New York: The Guilford Press.

Pavlov, I. P. (1928). Lectures on conditioned reflexes: Twenty-five years of objektive study of the higher nervours activity of animals. New York: International Publisher. (Original published in 1923). 

Plomin, R. & Asbury, K. Nature and Nurture: Genetic and Environmental Influences on Behavior. The ANNALS of the American Academy of Political and Social Science. 2005; 600; 86. DOI: 10.1177/0002716205277184

Reber, A. S. & Reber, E. S. (2001). The Penguin Dictionary of Psychology. Third Edition. London: Penguin Books. 

Rogers, C. R. (1961). On Becoming a Person: A Therapist`s View of Psychotherapy. Boston. New York: Houghton Mifflin Company.

Skinner, B. F. (1938). The behavior of organisms: an experimental analysis. New York: Appleton-Century-Corofts.

Tetzchner, S. V. (2003). Utviklingspsykologi. Barne- og ungdomsalderen. 3. utgave. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Vygotsky, L. S. (1987). Thought and Language, red. A. Kozulin. Cambridge, MA: MIT Press.