Imago

En person kan ha mange selv avhengig av ulike kontekster man deltar i, og disse forbindes med forskjellige roller, som datter, arbeider, kone og mor. I følge McAdams (1993) er identiteten det som knytter sammen og integrere de forskjellige rollene og sosiale selvene til et dynamisk hele. Hvis identiteten har form av en livshistorie, kan de forskjellige selvene sees på som potensielle personlighetskarakterer i historien. Problemet med å ha mange roller, men bare en identitet løses gjennom å skille mellom karakter og livshistorie. Det moderne samfunnet krever at man har mange roller som kan bety at man handler og tenker på mange forskjellige, og noen ganger på motstridende måter. I løpet av tjue og trettiårsalderen forplikter man seg innenfor to sosiale områder; familieliv og arbeidsliv. I det moderne samfunnet er det offentlige og det private området atskilt, slik at voksne kan ha mange forskjellige selv. De mest dominerende karakterene i livshistorien kan kalles imagoer (McAdams, 1993). For å danne et sammenhengende mønster i identiteten, knyttes forskjellige roller og forskjellige aspekter ved selvene sammen slik at det danner helhetlige imagoer. Livshistorier kan ha en hovedimago, eller flere, og det er vanlig med to imagoer som kan kombineres eller er i konflikt med hverandre. Hovedkarakterene i livshistorien er idealiserte personifikasjoner og opptrer ofte i eksterne rollemodeller eller andre viktige personer i den voksnes liv. Imagoer er ikke mennesker, men karakterer i livshistorien, eller typiske mønstre for hvordan man tenker og handler. Man er ikke sine imagoer, men identiteten er en livshistorie som omhandler enkelte imagoer. Imagoer er et resultat av en kombinasjon av påvirkning fra kulturen og individets biologi som godtar påvirkningen. Det er et resultat av forventede krav som settes i forskjellige typer samfunn. Imagoene beskrevet her er anvendbare i livshistoriene til mennesker i den moderne vestlige verden (McAdams, 1993).

I livshistorien kan temaene intimitet og makt relateres til komponentene Imagoer (McAdams, 1988). Imagoer i livshistorier til menn og kvinner med høy motivasjon til agens inkluderer vismannen (Zeus), krigeren (Ares), håndverkeren (Hefaistos) og reiseren (Hermes). Imagoer i livshistoriene til individer høy på fellesskapsmotivasjon forventes å kunne inkludere figurer som omsorgsgiveren (Demeter), vennen (Hera), ritualisten (Hestia), og elskeren (Afrodite). I tidlig voksen alder begynner man å finne frem til disse hovedkarakterene i den personlige myten. Imagoene personifiserer våre ønsker om makt og intimitet (McAdams, 1993). Fellesskapsimagoene er rettet mot kjærlighet og intimitet, søker å forenes med andre og få frem det beste i samhandling mellom mennesker. De viser omsorg for andre, samarbeider, kommuniserer og deler med andre, og beskrives som medfølende, sjarmerende, forsiktige, snille, lojale, sensitive, og varme. De personifiseres av stereotyper som er typisk feminine, men trenger likevel ikke være kvinner. Agensimagoene søker å erobre, mestre, kontrollere, produsere, overtale, forstå og vinne, og beskrives som aggressive, ambisiøse, eventyrere, selvsikre, autonome, og modige. De bli sett på som maskuline fordi de typisk beskrives med stereotypier som forbindes med mannlige kjønnsroller, men behøver ikke være menn.

Referanser:

McAdams, D. P. (1993). The stories we live by. Personal myths and the making of the self. New York and London: The Guilford Press.

McAdams, D. P. (1988). Power, intimacy and the life story. Personological inquiries into identity. New York London: The Guilford Press.