Kvalitative datainnsamlingsmetoder

Man kan dele inn i primære og sekundære datainnsamlingsmetoder (Marshall & Rossman, 2006). De primære metodene er 1. Deltakelse. 2. Observasjon. 3. Dybdeintervju. 4. Dokumentundersøkelser. Disse kan suppleres med spesialiserte sekundære metoder som narrativ, livshistorie, historisk analyse, film, video og fotografier, kinesikk, proksemi, lite forstyrrende målinger og projektive psykologiske tester. I tillegg kan man supplere kvalitative metoder med bruk av kvantitative spørreskjema- og surveyundersøkelser som jeg skriver om på en egen side om kvantitative datainnsamlingsmetoder.

1. Deltakelse

Metoden blir typisk kaldt deltakende observasjon. Metoden viser en generell tilnærming til forskning og er et essensielt element ved all kvalitative metoder, men kan også benyttes som en egen datainnsamlingsmetode. Til en viss grad er deltakende observasjon et essensielt element ved all kvalitativ forskning. Deltakende observasjon tillater forskeren å høre, se og erfare virkeligheten slik deltakerne gjør det gjennom å delta i den sosiale verdenen som er valgt for studien (Alexander, 1982).

2. Observasjon

Metoden består av en systematisk registrering av hendelser, atferd og ting i den sosiale verden som er blitt valgt ut til studien. Forskeren trenger bare aksepteres som observatør uten å gjøre noen anstrengelser for å bli en fullverdig deltaker. Forskeren observerer atferd og antar at atferden har en betydning, mening eller hensikt som gir uttrykk for oppfatninger og verdier. Observasjonene kan føre til detaljerte og strukturerte notater veiledet av sjekklister, eller mer helhetlige beskrivelser av atferd og hendelser. Forskeren entrer typisk feltet med et bredt interesseområde uten forutbestemte kategorier eller detaljerte sjekklister. Etter at gjentakende mønstre og relasjoner er identifisert blir sjekklistene mer fokuserte og detaljerte. Det sjekkes om mønstrene og relasjonene er varige over lengre tid og om de finnes på tvers av ulike kontekster. I likhet med deltakelse er også observasjoner en generell tilnærming som finnes innenfor all kvalitativ forskning. I intervjuer kan forskeren observere kroppsspråk og følelser i tillegg til personens ord (Evertson & Green, 1986). 

3. Dybdeintervju

Dybdeintervju kan benyttes som hovedmetode, eller som en av flere metoder i en undersøkelse. De kan deles inn i strukturerte intervjuer, semistrukturerte og ustrukturerte intervjuer. Strukturerte intervjuer følger en liste med ferdige spørsmål, semistrukturerte intervjuer tillater noe fleksibilitet og ustrukturerte intervjuer foregår mer som en vanlig samtale (Patton, 2002). Typisk er et dybdeintervju mer som en samtale enn som et formelt intervju med forutbestemte kategorier. Forskeren utforsker temaer ved å avdekke deltakernes perspektiver og meninger, og respekterer deltakernes innramming og strukturer på sine responser. Det er deltakernes perspektiver og ikke forskerens perspektiver som er av interesse. Intervjuets sterke sider er at man kan samle inn store mengder data raskt, oppnå dybde i individuelle intervjuer og bredde i intervjuer i grupper med flere individer, og man har muligheten til umiddelbar avklaring med oppfølgingsspørsmål. Et intervjus svakheter er at deltakere kan være ukomfortable med å dele sine meninger med andre, eller lite klar over gjentakende mønstre i sine liv. Det kan være vanskelig for forskeren å stille spørsmål som vekker til livet deltakernes fortellinger, eller sannheten, enten fordi forskeren ikke kommer på bølgelengde med deltakere, ikke forstår hva deltakerne mener, eller mangler språkferdigheter, og andre intervjuferdigheter. Intervjuer må ha gode evner til å lytte, samarbeide, finne riktige spørsmål og være forsiktig med å spørre om utbroderinger (Marshall & Rossman, 2006). 

Etnografiske intervjuer er en type dybdeintervju som får frem de kognitive strukturene som viser deltakernes verdenssyn. De samler inn data og nyanser om kulturen gjennom deltakernes perspektiver og meninger om hendelser og atferd. Svakheter ved metoden kan være at verdier er pålagt av forskeren, eller at deltakerne ikke er representativ for flertallet i kulturen (Wolcott, 1985: Marshall & Rossman, 2006).

Fenomenologiske intervjuer bygger på den fenomenologiske epistemologien. Det er studiet av den strukturelle måten vi setter sammen våre erfaringer på for å danne et verdenssyn. Patton (2002) identifiserte tre viktige trinn ved dette intervjuet. For det første må forskeren identifisere og fjerne spor av prekonseptualiseringer og egen innblanding i fenomenet som skal studeres. For det andre må forskeren fjerne andres oppfatninger av fenomenet før man tilnærmer seg subjektene i intervjuet. Til slutt tillates forskeren å identifisere fenomenet i sin rene form slik teksten fremstiller invariante temaer. Det gis en beskrivelse av en dypere struktur med utgangspunkt i hvordan beinstrukturene i erfaringene artikuleres (Marshall & Rossman, 2006).

Eliteintervjuer fokuserer på innflytelsesrike, kunnskapsrike og fremstående individer innenfor en organisasjon eller samfunnet. Individene kan ha en spesiell posisjon sosialt, politisk, finansielt eller administrativt. Det gjør det sannsynlig at de har kunnskaper om en organisasjons legale og finansielle strukturer, eller til organisasjonens politikk, forhistorie, fremtidsplaner og andre perspektiver. Svakheten ved disse intervjuene er at det kan være vanskelig å få tak i disse individene som er opptatte mennesker med stramme timeplaner, og man blir avhengige av hjelp fra andre for å lage avtaler med dem. Eliteindividene er kunnskapsrike og misliker snevre og dårlig stilte spørsmål. De foretrekker intelligente, provoserende og åpne spørsmål som gir dem frihet til å bruke kunnskapene og forestillingsevnene sine når de skal svare på spørsmål (Beckers & Meyers, 1974: Marshall & Rossman, 2006: Markiewics, 2024).

Fokusgruppeintervju er et dybdeintervju som foregår i grupper på 7 - 10 personer. Gruppee kan også være små med 4 personer eller store med opp til 12 personer. Deltakerne er valgt ut fordi de ikke kjenner hverandre og fordi de har bestemte karakteristikker som er relevant for spørsmålene i undersøkelsen. Intervjuer skaper et tillatende miljø og stiller fokuserte spørsmål. Det oppmuntrer til diskusjon og til at det gis uttrykk for forskjellige meninger og synspunkter. Intervjuet utføres flere ganger med forskjellige individer slik at forskeren kan identifisere trender i oppfattelser og meninger som uttrykkes. Det antas at mennesker trenger å lytte til andres meninger for at de skal kunne danne sine egne meninger. Intervjuet svekkes hvis deltakerne ikke har reflektert over temaet tidligere og hvis de stiller lite forberedt til intervjuet. Spørsmålene kan vær ledende slik at det blir lettere å finne svar på dem. Fordelen med intervjuet er at det foregår mer som en samtale i et naturlig sosialt miljø med flere deltakere. I tillegg kan uventede tema som dukker opp utforskes, kostnadene er lave, resultater oppnås raskt, intervjuet er lett å forstå, resultatene er troverdige og utvalgene er store. Svakhetene ved gruppeintervju er at det kan dukke opp irrelevante tema som tar tid, det krever erfaringer å analysere svarene og konteksten, gruppene kan være forskjellige, og det kan være vanskelig å få til en vanlig samtale (Marshall & Rossman, 2006: Krueger & Casey, 2015).

4. Dokumentundersøkelser

De andre tre primære innsamlingsmetodene kan suppleres med undersøkelser av dokumenter som produseres daglig (Marshall & Rossman, 2006). Dokumenter fra møter, logger, annonser, politiske sitater, brev, arkivdata, osv., kan gi en bedre forståelse for verdier og oppfattelser som finnes innenfor ulike situasjoner og grupper med deltakere i undersøkelser. Avgjørelsen om å samle inn data fra dokumenter er knyttet til forskningsspørsmålet og den begrepsmessige rammen i undersøkelsen. Det benyttes en tilnærming kaldt innholdsanalyse hvor det gjøres en systematisk undersøkelse av dokumentets mønstre på en objektiv måte. Materialet for innholdsanalysen kan omhandle hvilken som helst form for kommunikasjon som tekstbøker, noveller, aviser, eller musikk, bilder og taler. Innholdsanalysens sterke side er at den kan gjøres uten store inngripen og forstyrrelser av situasjonene i undersøkelsen (Berelson, 1952:  Lawrence, Carrington-Jones & Kyron, 2020). 

Supplerende datainnsamlingsmetoder

I kombinasjon med de primære metodene skissert ovenfor kan det benyttes supplerende metoder, men som likevel er fullstendige metoder i seg selv (Marshall & Rossman, 2006). 

Narrativ fokuserer på et menneskes individuelle livshistorie. Narrativ er et låneord fra engelsk som betyr fortelling. Det antas at mennesker lever sine fortalte historier. Det samles inn data for å beskrive disse livene gjennom dybdeintervjuer. Deltakeren gir muntlige eller skriftlige fortellinger som svar på spørsmålene. Undersøkelsen foregår som et gjensidig og ærlig samarbeid mellom forsker og deltaker. De bryr seg om hverandre som i et vennskap som dannes over tid. Da kan forsker være fullstendig deltakende ved gjenfortellingen av historien gjennom en gjenopplevelse av deltakers personlige erfaringer. Det kreves intens aktiv lytting hvor fortellerens fulle stemme blir hørt, men som i et samarbeid blir også forskers stemme hørt. Metoden prøver å få forståelse for grupper, samfunn og kontekster gjennom individets levde erfaringer. Metodens svakhet er at fortellinger kan være selektive ved gjenkallelser av minner slik at man fyller inn ting som mangler gjennom egne slutninger. Man må også være forsiktig med å slutte seg til årsak-effekt-sammenhenger ut i fra rekkefølgen som hendelser fortelles. Narrativer tar også tid og arbeid og krever spesialisert trening. Metodens sterke sider er at den får frem fortellerens stemme, og forskerens rammer og fortolkninger reduseres. Tegn, symboler og uttrykk for følelser som finnes i språket verdsettes, og fortellerens konstruksjoner av meninger valideres. Undersøkelsene kan i tillegg bygge på journaler, fotografier, brev, selvbiografier og andre data. Typisk kan forskeren dele notater med fortelleren, og konstruksjonen av selve historien kan gjøres i samarbeid mellom forsker og forteller (Polkinghorne, 1995: Marshall & Rossman, 2006: Clandinin, 2006: 2013).

Metoden jeg brukte da jeg tolket mine egne fortellinger om hendelser i min livshistorie og Asbjørn Hortmans fortellinger om hendelser i hans selvbiografi ble i stor grad gjort i samsvar med beskrivelsene ovenfor om Narrativer (Boken Innadvent). Jeg og Asbjørn ble gode venner og jeg fikk opplevelsen av å bli en del av hans livshistorie da jeg leste hans selvbiografi og tolket den, intervjuet han og besøkte han ofte. Metoden jeg benyttet kombinerer også bruk av metoden livshistorie slik som det beskrives nedenfor her. For eksempel gjennom at undersøkelsen benytter fortellinger om hendelser som har fått en betydning for personlighetsutviklingen innenfor samfunn med konflikter mellom tradisjonelle og moderne kulturer.

Livshistorie er spesielt nyttig for å gi leseren et innblikk i en kulturs perspektiv sett innenifra. Man prøver å forstå en kultur gjennom en persons utvikling eller en persons liv innenfor kulturen (Dollard, 1935). Livshistorier gir beskrivelser av de viktigste hendelsene og erfaringene i en persons liv. De fortelles på måter som viser personens følelser, synspunkter og perspektiver. Livshistorien viser ofte hvordan en person entrer ulike grupper, blir voksen og møter forventninger om å følge tradisjoner i samfunnet tilpasset for eksempel alder og kjønn. Det legges vekt på individets erfaringer med krav som settes til det, heller enn beskrivelser av hvordan samfunnet takler individet. Livshistorier en nyttige ved studiet av problemer innenfor enkelte yrker. Det fokuseres på kulturelle forandringer over tid og hvordan dette er knyttet til et individs liv og reaksjoner. Livshistoriens sterke sider er for det første at den gir et bilde av et helt livsløp som leseren kan leve seg inn i. For det andre er den en kilde til dannelsen av hypoteser som kan testes i fremtiden. For det tredje indikerer den atferdsprosesser og personlighetstyper som kan analyseres når et tilstrekkelig antall livshistorier er akkumulert slik at man kan gjøre sammenlignende studier. En livshistorie kan bidra til en liten del av hele bildet av et begrep. De største begrensningene ved livshistorier er manglende generaliserbarehet, manglende aksepterte prinsipper for utvelgelse av deltakelse, og mangel på passende analytiske begreper innenfor en god referanseramme. Disse begrensningene løses i stor grad den helhetlige modellen som foreslås av MacAdam (2010). I livshistorieintervjuer samles det inn informasjon om hendelser som viser vendepunkt, kontinuitet, tidligste barndomsminne, osv. Hendelsene analyseres for forutbestemte agens- og intimitetstemaer, generell emosjonell tone, og spesifikke og positive emosjoner, osv. Livshistoriers troverdighet kan sikres ved å undersøke offentlige registre og rapporter, eller ved å intervjue personer som kjenner vedkommende (Dollard, 1935: Bogdan & Taylor, 1975: Marshall & Rossman, 2005).

Historisk analyse er en metode for å registrere hendelser som har skjedd i fortiden. Innenfor kvalitativ forskning kan historisk analyse gjøres i forkant som grunnlag for deltakende observasjon og intervjuer. Det består av en systematisk og direkte klassifisering av data. Historiske data kan bestå av primære kilder som muntlige fortellinger, øyevitner, dokumenter, registre og levninger, eller sekundære kilder som historiebøker og leksikon. Forskeren kan vurdere å bruke forskjellige kilder som samtidens registre, instruksjoner, stenografi, forretningspapirer, personlige notater og memoarer, konfidensielle rapporter som militære registre, journaler, dagbøker og personlige brev. Offentlige rapporter kan være aviser, selvbiografier, regjeringens dokumenter som arkiv, reguleringer, meningsuttalelser som lederartikler, taler, pamfletter, avstemninger, skjønnlitteratur, sanger, dikt og folkefortellinger (Marshall & Rossman, 2006).

Fordelene ved historisk analyse er at man kan få kunnskaper om ting som tidligere ikke er blitt tilstrekkelig undersøkt, eller når tidligere undersøkelser ikke er gjort godt nok. En historisk analyse krever at man kan verifisere nøyaktigheten ved en påstand om fortiden og årsak-effekt-sammenhenger. Man må være forsiktig med å ta i bruk moderne tankemønstre på historiske data uten å legitimere det. Historisk analyse bygger ikke på direkte observasjoner, og man kan ikke teste historiske hypoteser. Man må være sensitive ved fortolkninger av påstander om andre. Feil, bedrag, svindel, forfalskninger, falsifiseringer og ukorrekte fortolkninger av levninger gir problemer når man skal håndtere fortiden (Marshall & Rossamn, 2006).

Film, video og fotografi som forskningsmetode har en lang historie innenfor faget antropologi. Ved hjelp av metoden prøver man å fange dagliglivet til gruppen under studie. Film gir visuelle opptak av naturlige hendelser som passerer. Det blir også brukt for å vise hvordan mennesker navigerer på offentlige steder. Filmer kan benyttes som et redskap i forskningen for å undersøke hendelser i fortiden. Film fanger hendelser på en objektiv måte, selv om det er fra filmskaperens perspektiv. For det første kan man registrere uforutsette og dårlig forståtte fenomener slik som de oppstår. For det andre kan man med utgangspunkt i prosjektbeskrivelsens begrepsmessige ramme benytte en forutbestemt utvalgsstrategi når det gjelder hvor, når og hva slik at det stipulerer hvilke signifikante hendelser som skal filmes. For det tredje kan man foreta en bevisst leting på forskjellige steder frem til det dukker opp nyheter i hendelser og situasjoner ut over det mest innlysende, anerkjente og typiske (Sorenson & Jablonko, 2009). Film dokumenterer hendelser som foregår i sine naturlige miljøer. Det kan være kriser i livet, seremonier og kulturelle tradisjoner som overføres til neste generasjon. Det film kan dokumentere i forskningen begrenses bare av menneskers tanker og forestillingsevner. Film kan oppdage og validere ikke-verbal atferd og kommunikasjon, ansikts- og emosjonsuttrykk. Gjennom film kan man registrere ting man vet finnes, men som ikke kan oppdages med det blotte øye. Film bevarer engangshendelser som forsvinner, eller hendelser som oppstår sjeldent. Film gir andre forskere muligheten til å validere informasjonen og autentisiteten ved tolkninger. Det gir også muligheten til å gjøre opptak på nytt igjen ved feil eller mangler. Svakhetene ved bruk av film i forskningen er at man ikke vet sikkert om filmer viser sannheten, eller om de viser en virkelighet som er manipulert i henhold til filmskaperens interesser. Film kan være dyrt, vanskelig å produsere og krever ekspertise. Det kan ikke publiseres i skriftlige tidsskrifter, bøker eller avhandlinger. Film kan virke veldig innblandende i menneskers liv, og etiske vurderinger må gjøres i forbindelse med slik forskning (Marshall & Rossman, 2006). 

Kinesikk er studiet av kroppsbevegelser og akkompagnerende budskap. Mer spesifikt er det studiet av hva man kommuniserer med kroppsspråket. Bevegelser analyseres systematisk slik at forskeren kan måle signifikante mønstre i kommunikasjonsprosessen. Kroppsbevegelser varierer fra små nikk til hånd- og fot-gester som gis betydning i tillegg til uttalte ord. Det antas at mennesker hele tiden tilpasser både sin verbale og ikke-verbale atferd til andre uten å være klar over det. Dette påvirkes både av kultur, kjønn, alder og andre ting knyttet til den psykologiske og sosiale utviklingen. Ikke-verbale kanaler for kommunikasjon kan være vokal, lukt, visuell og taktil. Kroppsspråk kan være uttrykk for ubevisste tanker som blir viktig å kode for å tolke situasjoner. En av forskningsmetodens svakheter er at nybegynnere feilfortolker atferd, for eksempel ved å registrere frekvens uten å vite noe om konteksten (Birdswhistell, 1970: Marshall & Rossman, 2006). 

Proksemi er studiet av bruk av rom innenfor ulike kulturer. For eksempel studier av aktiviteter som finner sted på barer, flyplasser, undergrunner og andre offentlige steder hvor mennesker må takle å være sammen innenfor begrensede arealer. Det er en metode for innsamling av individuell sosial atferd. Det fokuseres på distansen mellom mennesker, hvordan møblene er arrangert og bygningenes arkitektur. Fordelene med metoden er at den er lite innvaderende på deltakerne. Det som observeres av atferd og følelser er med stor sannsynlighet sant da dette neppe er skuespill. Kryss-kulturelle studier kan vise hvordan mennesker reagerer forskjellig på rom og innvadering av territorier innenfor forskjellige kulturer. Studier av arrangeringen av møblering og sittegrupper blant studenter kan vise hvilken påvirkning det har på produktiviteten. Svakheten ved metoden er at forsker må være dyktig for å kunne tolke atferden på riktig måte. Hvis man liter på proksemi alene kan det føre til feiltolkninger av relasjoner som ikke eksisterer (Hall, 1966: Marshall & Rossman, 2006: Prabhu, 2010). 

Lite forstyrrende metoder krever ingen form for samarbeid med subjektene som er uvitende om undersøkelsen. Forskeren observerer og samler inn data uten å blande seg inn i subjektenes liv. Det benyttes kategorisering av dokumenter, arkiv og fysiske bevis. Andre metoder er lydopptak, skjulte kamera, en-veis-vinduer, måleinstrumenter, og infrarøde foto. Noen forskere og journalister har til og med leita gjennom andres søppel for å få innsikt i atferd. Metoden er spesielt nyttig ved triangulering når man kombinerer den med andre metoder som intervjuer hvor fenomenet kan utbroderes mer. I isolasjon kan disse målingene fordreie det virkelige bildet. Noen mener metoden er uetisk og at deltakere må informeres om undersøkelsen (Webb & Weick, 1979: Marshall & Rossman, 2006). 

Projektive teknikker og psykologisk testing er metoder som benyttes for å få informasjon om personlighet. Deltakeren viser sin personlighet gjennom å projisere sine inder psykologiske reaksjoner over på standardiserte tvetydige stimuli i en test. Ved at testens stimuli er tvetydige blir person nødt til å benytte sine forestillingsevner for å projisere responsene sine over på situasjonen. Resultatene oppnås som verbale rapporter om deltakers behov, ambisjoner, toleranse for frustrasjon, holdninger til autoriteter, indre konflikter, osv. De to mest kjente testene er Rorschack blekkflekk-test og Tematisk Appersons Test. Rorschack-testen benytter bilder med symmetriske blekkflekker som presenteres i en bestemt rekkefølge. Deltaker forteller hva han eller hun tror bildene skal forestille. Svarene sammenlignes med andres svar og representerer forskjellige personlighetstyper. Ved anvendelse av tematisk appersjonstesten blir personene bedt om å fortelle hva som foregår i scenene som vises på bildene. Resultatene måler aggresjon, avhengighet og seksuelle konflikter. Spørsmål stilles til de projektive testenes reliabillitet og validitet. I dag brukes disse testene som oftest i kliniske kontekster av 
psykologer (Marshall & Rossman, 2006).

Mange kvalitative studier kombinerer flere datainnsamlingsmetoder i løpet av en undersøkelse. Forskeren kan gjøre avveininger om styrker og begrensninger ved hver metode, og bestemme hvilken metode som vil virke best i akkurat denne undersøkelsen og situasjonen for å finne svar på forskningsspørsmålene. Styrkene ved en metode kan kompensere for begrensningene ved en komplementær metode.

Referanser

Alexander, R.R. (1982). Participant Observation, Ethnography, and Their Use in Educational Evaluation: A Review of Selected Works. Studies in Art Education Vol. 24, No. 1. pp. 63-69. Published By: National Art Education Association. https://doi.org/10.2307/1319805.

Becker, T. M. & Meyers, P. R. (1974). Empathy and Bravado: Interviewing reluctant bureaucrats. Public opinion quarterly. Volume 38. Issue 4. s. 605 - 613. DOI: 10.1086/268187

Berelson, B. (1952). Innholdsanalyse i kommunikasjon. Fri Presse.

Bogdan, R. & Taylor, S. J. (1975). Introduction to qualitative research method: a phenomenological approach to the social sciences. Wiley.

Birdswhistell, R.L. (1970). Kinesics and context; essays on body motion communication. Philadelphia: University of Pennsylvania Press.

Clandinin, D. J. (2006). Narrative inquiry: A Methodology for Studying Lived Experiences. Research stidies in music education. Callaway Centre. No. 27. s. 44 - 54. 2006-Clandinin-NarrativeInquiryAMethodologyforStudyingLivedExperience.pdf

Clandinin, D. J. (2013). Engaging in Narrative inquiry. 1st. utgave. New York: Routledge. https://doi.org/10.4324/9781315429618

Dollard, J. (1935). Life Histories: Criteria for the Life History, with analyses of six notable documents. v 288 pp. Yale University Press. doi/10.1126/science.85.2216.584.b

Evertson, C. M. & Green, J. L. (1986). Observation as inquiry and method. In Handbook of Research on Teaching (pp.163-213). Third edition. Edited by Wittrock. England: Macmillan

Hall, Edward T. (1966). The Hidden Dimension. Anchor Books. ISBN 978-0-385-08476-5.

Krueger, R. A. & Casey, M. A. (2015). Focus Group. A Practical Guide to Applied Research. 5th edition. SAGE Publications. Focus Group Interviewing | Richard A. Krueger

Lawrence, D., Carrington-Jones, P., Kyron, M. J. (2020). Textual analysis in suicide notes: How a new approach could yield fresh insight? In Alternatives to suicide. Beyond risk toward a life worth living. Kap. 11. s. 221 - 234. Academic press.

Markiewics, T. (2024). Talking to the state: Interviewing the elites about what`s not to be said. International studies perspectives. Volume 25. Issue 2. May 2024. https://doi.org/10.1093/isp/ekad013

Marshall, G. & Rossman G. B. (2006). Designing qualitative research. 4. Edition. Kapittel 3. The how of the study: Building the research. S 51 - 93. London. New Dehli: Sage Publications.

McAdams, D. P. (2010). Personal Narratives and the Life Story. I L. A. Pervin, W. R. Robins, & O. P. John. Editors. The Handbook of Personality. Theory and Research. Third Edition. (S. 242-262). New York: The Guilford Press.

Patton, M. Q. (2002). Qualitative research and evaluation methods. California: Thousand Oaks, Sage Publications. 

Polkinghorne, D. E. (1995). Narrative configuration in qualitative analysis. Qualitative studies in 
education, 1995, Vol. 8, NO, 1, 5 - 23. Taylor & Francis Ltd.

Prabhu, T.T. (2010). Proxemics: Some Challenges and Strategies in Nonverbal Communication. Prabhu

Sorenson, E.R. & Jablonko, A. (2009). Research Filming of Naturally Occuring Phenomena: Basic
Strategies. In Hockings, P., Principles of Visual Anthropology. De Gruyter. pp. 147-160. DOI 10.1515/9783110290691.147

Webb, E. & Weick, K. E. (1979). Unobtrusive Measures in Organizational theory: A reminder. Administrative science quarterly. Vol. 24. NO. 4. Qualitative Methodologi (Des. 1979). S. 650 - 659. Sage Publications, inc. 

Wolcott, H. F. (1985). On Etnographic Intent. Educational Administration Quarterly. Vol. 21. No. 3. 187 - 203. https://doi.org/10.1177/0013161X85021003004