Livshistoriens emosjonelle fortellertone

Blant mange andre aspekter inkluderer livshistorien også en egen fortellertone. Allerede i forbindelse med den tidligste tilknytningen i relasjonen mellom spedbarnet og foreldre overføres en pessimisme eller optimisme som påvirker den emosjonelle tonen man viser i livshistorien i voksen alder (McAdams, 1993). Konstruksjonen av en livshistorie og dannelsen av en identitet starter i ungdomsalderen, men årene i barndommen gir noe av det viktigste grunnlaget for denne utviklingen. De to første årene av livet fører til en ubevisst forståelse av vår identitet som påvirker fortellertonen i historien. Det er i forbindelse med tilknytningen i de første leveårene at barn utvikler sin første fornemmelse av tillit versus mistillit (Erikson, 1963). Foreldre og barn gir respons til hverandre og prøver å matche og tone seg inn til hverandres emosjonelle tilstander. Gjennom affektiv inntoning får barn en bedre forståelse for egen og andre emosjonelle tilstander (Stern, 1985).

Den viktigste relasjonen mellom en personlig myte i voksen alder og de to første årene av livet kan uttrykkes i det vi kaller fortellertone (McAdams, 1993). Mens noen historier utstråler optimisme og håp, ledes andre historier av språkbruk som mistillit og tilbakeholdenhet. Trygg tilknytning forsterker en optimistisk fortellertone og styrker troen på at når man prøver å gjøre noe vil man til slutt klare å oppnå dette. Det viser at man stoler på sine omgivelser, at man har en oppfattelse av verden som forutsigbar, kjent og god. Trygg tilknytning skaper mindre håp og en mer pessimistisk fortellertone. Det viser at mennesker ikke forventer å få de ønsker seg, at de oppfatter verden som uforutsigbar og en forventning om at historien får en negativ slutt.

En historie kan være optimistisk fordi optimistiske ting skjer eller fordi personen øyner håp om at ting kommer til å bli bedre. På samme måten kan en historie være pessimistisk fordi flere uheldigheter oppstår eller fordi fortelleren har et negativt perspektiv på ting som skjer. En fortellertone viser personens tillit til andre mennesker og en tro på at verden kan være god og at en selv kan være mer eller mindre trygg innenfor denne verden. Tilliten til andre mennesker kan likevel endres i løpet av livet. Hendelser og endringer i løpet av utviklingen kan påvirke i hvor stor grad vi tilegner oss et håpefullt syn på livet. Den tidligste erfaringene får likevel størst betydning for utvikling av en trygg tilknytning (McAdams, 1993). 

Referanser:

Erikson, E. H. (1950/1963). Childhood and Society. New York/London: W. W. Norton & Company.

McAdams, D. P. (1993). The stories we live by. Personal myths and the making of the self. New York and London: The Guilford Press.

Stern, D. N. (1985). The interpersonal world of the infant. A view from psychoanalysis and developmental psychology. London: Karnac Books.